Da har vi(jeg og amøbene) flyttet!

Da var dagen endelig kommet til å flytte ut fra det heftige internatlivet og inn i ett eget hus. Endelig ett sted vi kan kalle ett hjem og ett sted vi kan trekke oss tilbake til og slappe av i. Det har vært ett hardt liv å bo på internat igjen... Etter to år på Tomb var det egentliug nok. På Tombontsoa står en del av elevene opp i 5 halv seks tida for å sanke ved og lage mat(ris) til resten av elevene som sover helt til 6. Vi(jeg) våkner vær morgen av prating og matlaging utenfor. Så ja det blir godt å kunne begynne å sove helt til halv sju ei stund framover.

Etter å ha slitt litt med (KU)ltursjokk ei lita uke(de som vil ha litt mer informasjon om dette får spøre, var ikke pga den gassiske kulturen akkurat) er humøret på plass igjen og ser stadig fram til flere uker på Madagaskar. Spørsmålet nå er vell heller om vi rekker å gjørra alt vi bør gjørra før vi bytter plass med jentene i Infanadiana.

Jeg DIGGER gassiske busser... Denne åpenbaringen fikk jeg plutselig under den ukentlige bussturen tilbake til den Norske skolen i Antsirabe. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men det er noe med stemningen og nærkontakten med det gassiske folket. Og det at du har god tid til å prate med sidemann(øving på gassisk) Bussen har det ikke travelt og går ikke etter noen timeplan. Den stopper og venter på folk og reiser ikke før det er helt sjåka fullt! Rett og slett noe som må oppleves!

Denne uka var siste uka hvor brødrene jærbu oppholdt seg på solskinnsøya og det har vært litt av vært å få gjort på bruket her før de kunne dra. De jobbet til siste slutt(og litt lenger).

Ellers har vi vært på møte med alle arbeiderne i tranon'omby og ao atelier(fjøs og verkstedet). Vi lærer også stadig en del fransk. Har helt gitt opp å lære hva verktøy heter på gassisk. De har nesten bare franske navn på det...

Og ellers står det bra til med meg:)